Gi det videre!
Jeg fikk en ide! Etter å ha reist rundt på kryss og tvers i Norge og sett litt på hva forskjellige kirker og organisasjoner slet med i ledelse og team, slo det meg at det var veldig få nye, og spesielt får yngre mennesker, som kom inn i ledelsen og det frivillige arbeidet i form av naturlig utskiftning.
Og ideen spør du? Jo, på bakgrunn av denne opplevelsen inviterte jeg med meg en fire-generasjons kjernefamilie til et idrettsanlegg for å springe stafettløp med hver sin 100-meter distanse. Og filmet ble det når 80-åringen la på sprang rundt første sving og vekslet med 50-åringen. Deretter bar det nedover langsiden for å vekslet med 25-åringen før siste sving. I godt drev ble svingen gjort unna før stafettpinnen igjen gikk videre til 2 åringen. Med smokken i den ene hånda og stafettpinnene i den andre var løpet i gang på oppløpssiden. Og da skjedde magien! Uten noe regi eller hjelp fra meg, så kom de 3 generasjonene sammen på indre bane og heiet den yngste frem mot målstreken. Rørende! Og jeg skjønte at dette var det naturlige og iboende for familierelasjonene. Målstreken ble brutt, og jeg tror det var smukken som stolt ble vist frem!
Spørsmålet som hadde fylt meg over tid var hvorfor det var så mye kluss i vekslingene i menighets- og organisasjonlivet? Erfaringene som kom frem og ble fortalt var at enkelte eldre generasjoner ikke vekslet ned og heller bare sprang forbi den kommende generasjonen, eller i verste fall to generasjoner, uten å veksle. Og en slik praksis førte til kluss også om en skulle ønske å veksle, for da er det ingen som stod klar til å ta pinnen videre, og dermed var de inne i den kjente onde sirkelen, i en labyrint som det er vanskelig å finne ut av.
De som driver med stafettløp trener masse på vekslinger, fordi det er kritisk for hele løpet og resultatet. Det hjelper ikke å ha raske løpere på enkeltetapper om en klusser med vekslingene og dropper stafettpinnen underveis. Så hva kan vi lære av dette og sørge for at vi i mindre grad klusser det til og blir bedre til å trene på vekslinger?
Her er 5 momenter du kan vurderes og legge inn i treningsprogrammet for vekslinger og for å gi det videre:
#1 – Et helt nytt tankesett; Det kan gå bra!
Min mentor og gode venn, Egil Svartdahl har et herlig uttrykk: Det kan gå bra! I boken «Gi det videre» oppfordrer han til å ta sjansen på å gi det videre og sier:
“Istedenfor å lammes av frykt for at det kan gå galt, kan vi heller få våge å tro at det kan gå bra!.” ― Egil Svartdahl
Ingen er uerstattelige, men det er ikke så lett hverken å se eller innrømme når vi står midt oppi det. Vi bekymrer oss for hvordan det skal gå uten oss selv i rollene, med tilhørende frykt for å gi det videre. Resultatet blir fort at vi bare sitter og sitter videre, uten å gjøre noe med videreføringen. De fleste erfarer at det å gi det videre er bra, bare de bare kommer seg dit. Kan være må vi innrømme at det til og med går bedre nå med nye folk, ny energi og nye impulser.
#2 – Planlegging er nøkkelen
Planlegging av overtagelse kan gjerne sammenlignes med «benken» i fotballen. Mange blir skuffet om de starter kampen på benken, men hvor mange har ikke kommet inn fra benken og avgjort kampen. Hvor mange har ikke begynt på benken og over tid jobbet seg videre inn på laget til fast plass og gjort en forskjell i hele laget?
Hvem har dere på benken i deres organisasjon? Hvilke nye mennesker inviteres til lederskapsbordet og får en mulighet til å trene med laget som vanligvis er på banen eller de som leder i dag? Hvis benken er tom, hvor skal du da lete når rekrutteringen av nye ledere skal inn og posisjoner skal fylles i organisasjonen?
Dette er viktige spørsmål å stille seg, og enda viktigere å ha gode svar på hvordan planleggingn skjer for å sikre gode vekslinger i fremtiden.
«Å våkne rett før en skal gå av med pensjon med tanken at en snart må finne noen som tar over er helt enkelt å våkne for sent.» ― Camilla Klockars (Ditt livslopp)
#3 – Timingen er viktig
De som driver med stafettløp vet at timingen er kjempeviktig. Slik er det også med styrer og råd. Det var en som spurte meg en gang: «Hvis du har sittet i din rolle i 5-6 år, hva mer har du da å gi som du ikke allerede har gitt?» Jeg husker ikke helt hva jeg svarte da, men mitt svar i dag er at hvis jeg selv ikke er i utvikling og vekst, så er det lite nytt å bidra med utover en viss erfaring. Men hvis jeg derimot selv er lærevillig, fornyer meg selv og tar inn nye impulser, leser, reflekterer og utfordrer meg selv, så tror jeg ikke det finnes noen tidsramme eller aldersbegrensning. I dette ligger det viktige momenter som å vokse selv, være en mentor for andre som igjen fører til multipliserende resultater.
«Modenhet kommer ikke alltid med alderen; noen ganger kommer alderen alene.» ― John C. Maxwell
Flere av mentorene i mitt liv nærmer seg 70 år, eller har passert den alderen, og det slår meg at de lever etter dette med at alder er bare et tall. De er ofte like friske og like «på» som mange av lederne og mennesker jeg møter på min egen alder (55) og yngre. Jeg møter også de hvor «alderen kommer alene», de som vil ha alt som det alltid har vært, tenker tilbake på tidligere tiders storhet og snakker som om det som en universal løsningen for alt til alle tider.
Har dere snakket om hva som er rett timing for deg og i din sammenheng?
#4 – Definér prosessen
Hva er organisasjonens «pipeline» for lederutvikling? Hva kan folk forvente hvis de tar på seg lederansvar? Hva slags oppfølging og utvikling kan de regne med?
Mange har hatt roller og lederposisjoner uten klart definerte oppgaver og rammer. Det gikk kanskje godt i en lang periode og i tidligere år, men det fungerer bare ikke i dag! Spesielt ikke med nye generasjoner på vei inn. De vil med rette vite hva som kreves, hvordan de kan bidra og hvilke rammer som eksisterer. Alt dette før de forplikter seg og tar på seg ansvar. Lurt!
Det setter krav til at vi evaluerer de funksjonene vi har, gir mulighet til å kutte på det som ikke lenger er aktuelt, og samtidig beskrive godt de oppgaver og forutsetninger som gjelder.
Jeg hørte en fantastisk historie fra en organisasjon som har lykkes med dette. Det var ei som hadde blitt med i en vertskapsgruppe. Etter en kort tid ble hun utfordret til å lede en vertskapsgruppe, og ikke lenge etter det var hun blitt leder for hele vertskapsgruppestrukturen. Og da fikk hun én viktig oppgave: Å finne og trene den neste lederen. Hva kan vi lære fra den fortellingen?
#5 – Ta ett steg av gangen
Noen sier til meg: «Jeg har ikke noe team» eller «det er ikke noen å utvikle eller trene.»
Det er slik det oppleves og det er mest sannsynlig et resultat av hvordan en organisasjon eller sammenheng har jobbet og vekslet / ikke vekslet over lang tid. Men det kan endres!
Alt begynner et sted, og det kan begynne med deg!
Å modellere er en av de sterkeste måtene å trene og utruste på, så hvis det ikke finnes noen, så må vi rett og slett starte med å identifisere noen for så å trene de. En av gangen. Bygge et lag, peke ut en retning og veilede de på veien frem mot ønsket situasjon.
Og for de som har både mennesker og ressurser, men sitter fast og ikke har kommet i gang med å trene og utvikle nye ledere, kan det passe med enda et sitat til fra Egil:
“ Det er bedre å gjøre en 10% frivillig forandring hvert år i ti år, enn å gjennomgå en ufrivillig 100% endring hvert tiende år.” ― Egil Svartdahl
Av Jon Løvland, 05.12.20
Takk for din påmelding!